Om gubbefaktor og stammespråk: Status for sosiale medier 2011

Vår gjesteblogger, Ida Nyborg, er frilansjournalist og journaliststudent. Hun blogger hovedsaklig om sosiale medier og journalistikk.

Nylig ble det kjørt en debatt rundt årets versjon av undersøkelsen «Norske virksomheters bruk av sosiale medier», som ble publisert i november. Den viste at så få som under halvparten av norske bedrifter bruker sosiale medier-konsulenter, noe som vekket reaksjoner både hos bedrifter og konsulenter. Og hos meg.

I en uttalelse til Kampanje hevder Joakim Vars Nilsen at det ikke er bruk for sosiale medier-konsulenter i bedrifter. Jeg la spesielt merke til en kommentar fra markedsdirektør i Dataforeningen, Edgar Valdmanis, om at konsulentenes stammespråk går over hodet på ham. Jeg vil tro han ikke er alene, og ser for meg at dette er et problem for mange bedrifter. Spesielt gjelder det nok nasjonale bedrifter med en godt voksen ledelse. Det er jo ingen hemmelighet at det er de yngre generasjonene som har best kunnskap om sosiale medier, det har tross alt fulgt dem gjennom oppveksten. De store, verdensomspennende bedriftene er naturlig nok også gode på sosiale medier, de har strengt tatt ikke noe valg og hyrer inn egne personer bare til å twitre for dem.

Betyr dette at norske bedrifter har for høy «gubbefaktor» til at de greier å følge med på trendene? Eller føler de at det kun er de største bedriftene som trenger å følge dem? Hvis det er slik er det ikke rart at over halvparten av norske bedrifter dropper å benytte seg av eksterne konsulenter.

Ansvaret er derfor todelt; bedrifter har såvisst en jobb å gjøre når det gjelder å holde seg oppdatert på markedsføringskanaler og nye strategier, men konsulentene må også tilpasse seg etter kundens nivå. Det er ikke noe poeng i å «briefe» med fagspråk hvis ingen forstår hva du vil si. Noe annet vil bare ødelegge konsulentenes omdømme. God kommunikasjon bør jo være nettopp hva en kommunikasjonsrådgiver bedriver.

Bevisstheten rundt konseptet sosiale medier har økt, ifølge rapporten, men det kommer likevel fram at sosiale medier fortsatt mest blir brukt til helt ordinær markedsføring. Det tyder på at man har rett i å tro at mange ikke har nok kunnskap om hvilke nye muligheter sosiale medier gir. Det betyr også at de ikke har forstått begrepet sosiale medier. Jeg tør derfor å påstå at det er bruk for konsulenter på dette området, fordi mange bedrifter ikke gjør en god nok jobb med å tilegne seg kunnskapen på egenhånd. Det handler bare om kommunikasjon.

Hva betyr egentlig Klout?

Klout har frem til nylig vært en kuriositet som stort bare vi i bransjen lekte litt med. Men etter en del større endringer har klout.com vokst og vekket bredere interesse, også blant bedriftskunder. Hva er så Klout og hva skal vi egentlig med det?

Clout med C betyr sosial innflytelse på Engelsk. Ifølge Wikipedia ble Klout lansert i 2009 og er et San Francisco basert selskap som leverer sosiale medier analyse som måler brukerens inflytelse på tvers av sitt sosiale nettverk. Det siste ble først sant i år – frem til i sommer målte Klout nemlig bare Twitter clout. Så fikk de et pengeløft i februar, og fra mai til nå har de lagt til Facebook, LinkedIn, Google +, Foursquare og YouTube, WordPress m.fl. Og da begynner vi jo virkelig å snakke om å måle sosial tilstedeværelse. Klout har også det siste året beveget seg fra sosialt verktøy til ett nettsamfunn, der du kan rangere og liste folk i Klout for å påvirke resultatet. På brandsiden har de utviklet Klout Perks, der bedrifter kan knytte fordelsprogrammer til Klout score, og store brands som Audi, Nike og Disney har gjort spennede ting med det.

Slik fungerer det

Du registrer deg med Twitter- eller Facebook-kontoen din, og din Klout  beregnes umiddelbart (fra 1 som er lavest opp til 100). Det er superenkelt og du blir effektivt guidet til å lenke opp dine andre konti for å få din mer helhetlige, sosiale innflytelse. Deretter får du mange muligheter til å dele ditt resultat med venner, invitere dem, og sammenlikne/ konkurrere om hvem som har mest Klout (høyest score). Du kan også liste dem og gi dem K+ om du syns de fortjener mer.

Hvordan måles det?

Det mest spennende med Klout er kanskje hva som måles. For å måle innflytelse må det nødvendigvis handle om mer enn antall følgesvenner – innflytelse måles best i handling. Og det sikreste tegn på innflytelse er at folk gjør noe basert på innholdet du deler, enten det er å anbefale, retweete, ha dialog osv. De viktigste parametrene er reell rekkevidde (True Reach), forsterkereffekt (Amplification) og nettverk (Network). Systemet har noen svakheter i beregningene, noe de har fått mye kritikk for, men det tas på alvor og har bragt hyppige endringer i det siste, så vi kan regne med at dette blir bedre og bedre nå. Kanskje det er derfor de fortsatt har betastempel på selvom produktet vel må regnes som godt etablert nå?

fort i svingene

Og det har nok gått litt for fort i svingene med utvidelsene virker det som. Da Klout kun handlet om Twitter var det troverdig, og det kan se ut som om måten de beregner Klout fortsatt er best tilpasset Twitter. Når brukeren selv får hekte opp sine konti er det jo sannsynlig at de velger sine beste for å få best mulig score. Tallene du ser for andre er derfor ikke nødvendigvis 100% representative eller sammenlignbare en gang.

Det er også noen pussige svakheter i hvem som påvirker hvem. For når jeg ofte  retweeter meldinger fra en merkevare jeg forvalter for å gjøre den mer synlig kommer den opp som en som har sterk innflytelse på meg, for eksempel. Mange av oss retweeter eller deler innhold på Facebook for å hjelpe noen som trenger det gjennom våre mer innflytelsesrike nettverk, så her blir innflytelsesforholdet litt rart. Akkurat slikt er vanskelig å beregne.

Jeg er også noe ambivalent til at du skal kunne påvirke score på selve Klout med lister og K+. Det blir litt bukken og havresekken at den som måler teller. Det er fint med brukernes mening og rangering i mange tilfeller, men når det gjelder analyse er jo litt av poenget at det ikke kan påvirkes? Her er jeg avventende til utviklingen og vekting av viktigheten av Klout. Jeg har lite tro på at mine Kloutaktiviteter sier like mye om min sosiale inflytelse som Facebook og Twitter, for eksempel.

Svakheter for merkevarer

Det er tydelig at systemet er utviklet først og fremst for personlig Klout selv med Klout Perks og muligheten for å registrere seg som brand fra start. Da jeg prøvde å knytte opp Facebooksiden til en kunde sammen med Twitterkontoen blander den inn meg som administrator av sidene og prøver å knytte alt til meg. Da jeg klikket på meg som administrator av siden fant den ingen sider tilknyttet meg, sannsynligvis fordi jeg ikke har dem knyttet til min Klout profil – de der jo ikke mine. En annen stor svakhet er at du kun får knytte opp en konto av hver type, foreløpig. Mange brands har flere konti på f.eks Twitter og kanaler på YouTube, så med bare en blir ikke resultatet representativt. Skal jeg velge den engelske eller den norske kontoen å telle? For eksempel.

3 ting du burde bruke Klout til

• Finne ambassadører. Selv om Klout ikke er helt troverdig gir det deg en pekepinn på hvem som kan være viktige ambassadører for merkevaren din. Det er dette brands som bruker Klout Perks programmet satser på.
• Se på hva som måles, – her er det mye å lære!
  Altfor mange merkevarer ser seg blind på antall followers, likes m.m når de måler suksess, men dette sier svært lite om innflytelse. Og som brand ønsker du jo handling. Så følg med på hvem du kjenner og hva de gjør for deg. Her ligger det mange muligheter til å styrke din inflytelse.
• Tenk Klout Perks “Light”
  Selv om du ikke går inn i selve programmet kan du bruke samme dynamikk til å finne dine viktigste  følgesvenner og vie dem ekstra oppmerksomhet og fordeler for å gjøre dem til ambassadører.

Dersom du vil lese mer om Klout i en Norsk kontekst vil jeg anbefale denne artikkelen fra Aftenposten og oppfølgeren fra bloggen Vampus Verden.

Ha en innflytelsesrik søndag!
Annette

Facebook og personvern, igjen

Facebook presser stadig på med stadig nye funksjoner som gang etter gang flytter grensene våre i forhold til personvernet.

De nyeste funksjonene og samarbeidsavtalene som Facebook har innført og inngått er basert på tanken om automatisk deling. Kobler du Facebook og Spotify så vil i praksis alle vennene dine få se når du hører på musikk og hvilken sang du hører på. Slik kommer det til å bli med filmer, TV-program, bøker, kino, fotballkamper m.v. Automatisk deling på svært personlig og detaljert nivå.

Hele ideen bak revisjonene (utvidelsene) i Facebooks open graph protocol er nettopp å legge til rette for mer og mer automatisk deling. Så på ny må vi nok regne med en debatt om Facebook er farlig eller ikke. Den debatten er jeg ferdig med for lengst. Jeg mener det ikke handler om personvern, men om evnen til å velge hva du vil dele.

Som med alle tidligere releaser av nye funksjoner fra Facebook, følger det med massevis av innstillinger for å skreddersy hva du vil dele med andre. Riktignok står standardinnstillingene på full deling, så du må selv sørge for å innskrenke dem, hvis det er det du ønsker. Facebook har den siste tiden både innført nye personverninnstillinger og gjort de gamle lettere tilgjengelig. Er tingene virkelig så farlig og truende som vi vil ha det til da? Facebook tilbyr i praksis nå filtre både hos avsender og hos mottaker. Faktisk veldig finsiktede filtre, hvis du virkelig vil.

Likevel, Facebook baserer seg på at folk vil dele og at kun få brukere velger å finsikte sine innstillinger. Facebook argumenterer med at vi vil dele, og det har de ganske god dekning for i sine data og deres analyser på vår brukeradferd. Har vi da egentlig noe å klage over?

Hvis du først tar deg bryet med å koble f.eks. Spotify med Facebook, burde du da ikke også ta deg bryet med å endre innstillingene etter dine behov? Tar det for mye tid sier du? Er det liksom et tiltak å gjøre det? Har man ikke da samtidig sagt at dette ikke er viktig for deg? Det tar mindre enn fem minutter pr. gang og de fleste jeg kjenner ville tatt seg bryet med å gjøre en ting – hvis det ga dem for eksempel 200 kroner. Så hvis ikke personvernet ditt er verdt mer enn 200 kroner, da er det vel ikke så viktig…??

Jeg mener hovedansvaret ligger på hver enkelt. Jeg sier ikke at det er lett å holde oversikt, men velger du en kobling (f.eks. mot Spotify) må du vite at du velger mer enn bare musikken. Velkommen til den digitale virkeligheten hvor velferdsstaten ikke kan hjelpe deg. Du må ta vare på deg selv, og dette gjelder for mer enn bare Facebook. Dette er en MEGAtrend for alt digitalt.

Dersom du vil vite litt mer om hvordan du stiller inn ift vennegrupper og filtrering av hvem som skal se dine ting og hva du vil se av andres ting, så kan du klikke på denne lenken.

Dersom du vil lese litt om hva som skiller Twitter og Facebook ift hva man burde/kan si eller ikke si, så har jeg skrevet en kort artikkel om det før. Klikk på denne lenken for å lese mer om det.

Har du lyst til å være den som overvåker venner og bekjente på Facebook, så står det litt om hvordan man kan få til det også, ved å gå hit.

Sosial B2B – men hvor er nettverket?

Mens suksesshistoriene fra satsing i sosiale nettverk florerer i B2C-markedet (konsumentmarkedet), er det langt stillere i rekkene hos B2B (bedriftsmarkedet). Mens B2B markedet har lykkes i enkelte sosiale medier er det foreløpig lite som tyder på at noen har lykkes i å bygge sosiale businessnettverk på nett. Hvorfor ikke?

Det finnes absolutt vellykkede innslag for B2B i sosiale medier. For eksempel har YouTube gjort reklamefilmformatet, som før var forbeholdt store konsumentmerker grunnet massemediedistribusjon/-pris, tilgjengelig for bedriftsmarkedet. Det gir muligheter for merkevarebygging, produkt demonstrasjoner og salgshjelpemidler, blant annet. Cisco er er godt eksempel på et selskap som vet å utnytte kanalen til det fulle med flere kanaler med filmer på YouTube, for eksempel deres klassiske Valentine’s Day stunt. Endel norske bedrifter har uutnyttet potensiale her.

93% av B2B markedsfører seg gjennom sosiale medier

i følge en undersøkelse foretatt av B2B Magazine i mars i år. Undersøkelsen er amerikansk, så tallene kan avvike for Norge, men markedsføring i sosiale medier er jo så mangt, så med rubbel og bit er det jo ikke vanskelig å være tilstede med noe. En bedriftsoppføring på LinkedIn er jo en svært enkel sak som ikke nødvendigvis er veldig sosial, men som likevel teller, for eksempel. Og LinkedIn er den store vinneren blant de sosiale nettverkene for B2B markedet, og benyttes i all hovedsak til rekruttering. Facebook er også overraskende mye benyttet i forhold til at dette fortsatt er et forbrukerrettet nettverk. For B2B fungere det nok aller best for å synliggjøre etiske verdier, veledighet, sponsing, goodwill o.l som appellerer til menneskelige, emosjonelle verdier. Av sosiale medier er bedriftsblogger svært bra for å synliggjøre bedriftens kompetanse, ansatte, ledelse m.m. på en relevant måte. Twitter har gjort mye av det samme, samt markedsført de andre kanalene. Slideshare er også et meget godt B2B verktøy. Her kan vi nordmenn med fordel bli flinkere til å dele for å synliggjøre kunnskap og fagkompetanse, bl.a.

Ikke tilrettelagt bedriftmarkedet

Generelt fungerer sosiale medier i B2B markedet til alt annet enn å gjøre business. Man merkevarebygger, presenterer seg og deler, men når nettverket skal bygges og business skal gjøres, har de forlatt den digitale, sosiale arenaen. Kan de være fordi dagens nettverksformer ikke er tilpasset bedriftsmarkedets behov?

Når jeg sjekker sosialt nettverk opp mot business network (ingen bra, norske alternativ) på Wikipedia ser jeg det: Et businessnettverk er også et sosialt nettverk – men det har til formål å gjøre business. Det skal altså utløse en konkret og lønnsom handling. Ingen slike krav stilles sosiale nettverk (heldigvis ).

Facebook er et cocktail party

Kun i TV-serien Mad Men er businessmøte synonymt med cocktail party. Og i et slikt selskap mingler vi gjerne rundt med mål om å treffe nye, interessante mennesker, ikke stort mer. De du møter kan du godt diskutere kjøp av oppvaskmaskiner eller utveksle kinoanbefalinger, men blir det hardsell eller for jobbrelatert blir det fort veldig feil. Dialogen skal enten være eller virke tilfeldig, uten mål eller agenda. Dynamikken er ganske annerledes når du skal finne og bygge forretningsrelasjoner.

Her er noen av de viktigste forskjellene:

• Tid eller penger: I arbeidstiden stilles helt andre effektivitetskrav enn privat. Sosiale nettverk slik de er i dag blir fort en tidstyv.
• Mål eller mening: mens personlige, sosiale nettverk er uformelle og gjerne emosjonelle, har businessnettverk en mer formell form og tone. Et businessmøte uten en klar agenda er gjerne bortkastet tid. Sosialt derimot, kan småsnakk være et mål i seg selv, så nettverkene er skapt for dette, med pokes, likes, osv.
• Fleip eller fakta: Businessrelasjoner krever en annen kunnskap om motparten, helst levert av en objektiv tredjepart. I sosiale nettverk der alt innhold er brukergenerert får man ikke trygge nok kilder. Det gjør det også vanskelig å sammenlikne potensielle partnere.
• Personlig eller profesjonell: Ikke bare opptrer vi annerledes i yrkeslivet enn privat, men vi handler på vegne av andre, ikke bare oss selv. Det stiller helt andre krav til både nettverkform og kontakttyper.

Stort potensial

Punktene nevnt over er verken nye for digitale kanaler eller uoverkommelige. Det er snakk om alminnelig forretningskultur. Det er bare at ingen av dagens store sosiale nettverk er tilrettelagt for at bedrifter skal kunne samhandle fordi de er bygget for personnettverk. Da blir det som å prøve å inngå en millionkontrakt på et cocktail party.

Heldigvis er jeg med på å bygge opp en ny tjeneste, Companybook, som jobber med nettopp dette. Dette er nok derfor et tema dere vil høre mer om fra meg fremover da det er mange, spennende, sosiale muligheter i B2B markedet.

God fredag !
Annette

Hvordan unngå fiaskoer i sosiale medier

Jeg skrev i forrige uke om fiaskoer i sosiale medier – og hva vi kan lære av dem. I denne artikkelen skal jeg fokusere mer konkret på hva vi kan lære av disse fiaskoene, nemlig hvordan vi kan unngå å gjøre de samme feilene.

Jeg skal ikke ta æren for alt det jeg kommer til å skrive i denne artikkelen, for hovedarbeidet er nemlig gjort av Simon Abramovitch i hans blogg (diagnosen) og av John Lovett (løsningene) i boken hans om Social Media Metrics Secrets.

Simon har kategorisert mageplaskene i sosiale medier i 8 kategorier, mens John har konkretisert tiltak ift hver av disse 8 kategoriene. Under finner du tipsene, oversatt, tolket og tilpasset av meg:

One-time disasters – katastrofene
Av denne typen finnes det også eksempler i Norge med ansatte som gjør ting som ikke er akseptabelt på vegne av sin arbeidsgiver, og så legges ting ut på webben og det sprer seg fort. For å bli en katastrofe, så må det være ganske alvorlige ting.

For å unngå slike ting, eller i det minste for å kunne redusere skadene så mye som mulig, handler det om en kombinasjon av nitidig overvåkning og rask respons. Du må oppdage problemet fort, og fikse det enda raskere.

Hvis du representerer en liten bedrift, så kan man ofte snu seg rundt fort, bare man oppdager hva som skjer. Det er imidlertid de store merkevarene som er mest utsatt for denne type risiko, og det er disse selskapene som ofte bruker lang til på å reagere. En måte å øke reaksjonsevnen på, er å lage seg beredskapsplaner, såkallt katastrofeberedskap.

Lack of prescence – andre snakker for deg, uten at du vet det…
Hvis du ikke er tilstede, så kan det hende at noen ser muligheten til å snakke om deg, tar seg tilrette liksom. Dette kan både være bra og dårlig. Jeg har f.eks. ikke funnet KIWI på Facebook, men det finnes en uavhengig fanside med over 2.000 tilhengere. Så lenge det er fin omtale så er det jo bra, men hvis ikke så bør man seriøst vurdere å lage sine egne flater hvor man har større kontroll og kan stimulere de positive, fremfor de negative kreftene.

Løsningen på dette er rett og slett å lytte eller å overvåke hva som skjer. Følge med på hva som sies om deg. Det er ikke sikkert du trenger å gå aktivt inn i sosiale medier, men du bør nok vite om det som skjer.

Poor Performance – dårlig kvalitet og dårlig service
Denne er kanskje litt tøffere. Hvis du leverer dårlige produkter, så vil det føre til kommentarer og negativ omtale. Sosiale medier gjør alt mer gjennomsiktig og makten flyttes mer og mer over til forbruker.

Løsningen er å øke de interne kvalitetskravene. Det å skape en bedriftskultur som bare aksepterer topp kvalitet, eller som klarer å selge aksepten for lav kvalitet (f.eks. i følge med lav pris). Det er viktig å styre forventningene til kundene korrekt. Du må aldri levere under forventning. Kanskje lettere sagt enn gjort.

Poor respons – dårlige og gjerne uhøflige eller negative svar.
Dette er kanskje den enkleste av dem alle å løse. Annette har tidligere skrevet om positivitetens strategi her på Sosialkontoret. Den beskriver tingenes tilstand ganske bra. Du må alltid svare høflig og positivt tilbake i sosiale medier. Ikke overfladisk eller falskt, men hyggelig, og du må forholde deg til hva kundene dine sier. De bruker jo tiden sin til å fortelle deg hva de mener, så det betyr som regel at de bryr seg.

Løsningen på dette er å sørge for skikkelig intern opplæring. Alle som skal svare på vegne av ditt firma i sosiale medier må få tilstrekkelig opplæring. Det er ikke nødvendigvis så mye som skal til, men det må gjøres. Her mener jeg vi har to svært gode eksempler i Norge i Ruter og NSB. Tenk så mye pepper de får, likevel så svarer de på nesten alt og tar deg på alvor. Det er mulig.

Advertising backlash – mislykket reklame
Her finnes det mange eksempler. Du har laget en reklame, som du synes er fin, men som tolkes annerledes av andre. Spesielt reklame som henger ut spesielle grupperinger er risikable, selv om det var humoristisk ment. Slike ting er som skapt for sosiale medier, hvor brukerne sprer sine oppfatninger av hva du har gjort, uten å ta hensyn til hva dere egentlig mente. Disse uttrykkene får ofte en større viral effekt enn selve reklame, og hvis du ikke oppdager hva som skjer så vil reklamen forsterke den negative virale effekten hvis du ikke tar reklamen av plakaten umiddelbart.

Fokusgrupper og begrensede piloter finnes av mange grunner, men dette er virkelig en av dem. Og ikke bruk egne ansatte i fokusgruppene. Test reklamene skikkelig så fjerner du ikke all risiko, men veldig mye av den.

Unintended Social Behaviour – uønskede hendelser i sosiale medier
Det er dette vi gjerne ser i diskusjonsforum hvor folk får være anonyme. Det blir stygg og usaklig ordbruk m.v. Enkelte utsagn må man være villige til å akseptere i sosiale medier, men ikke hva som helst i stort omfang. Dette blir dessuten verre dersom du legger tilrette for automatikk gjennom automatiske RTs på Twitter eller RSS eller via widgets på websider – som gjengir uten sensur eller moderering.

Nøkkelen her er å aldri gi fra seg all kontroll. Man skal tåle mye, men man må alltid ha muligheten til å slette eller skru av hvis ting virkelig utarter seg. Du vil alltid ha et redaksjonelt ansvar for din egen merkevare og du bør derfor ikke la kundene dine helt ukritisk få muligheten til å snakke på dine vegne.

Løsningen her er å ta kontroll over egne flater, sette spillereglene for egne flater, sørge for å moderere og følge opp innlegg og meninger som er uakseptable. Samtidig må man være klar over at hva som er uakseptabelt for deg, ikke nødvendigvis er uakseptabelt i sosiale medier. Du må tåle negativ omtale, men du må ikke nødvendigvis tåle drittkasting, slibrigheter, personangrep m.v.

Unethical business practices – uetisk forretningsdrift, barnearbeid o.l.
Verden er gjennomsiktig og hvis du er en stor aktør så vil noen gå deg i sømmene. Hvordan behandler du dine ansatte i Kina. Kjøper du produktene dine til fair pris eller bidrar du til utnytting av fattige mennesker og hvordan påvirker fabrikkutslippene dine miljøet – for å nevne noe…

Det er få ting som engasjerer enn slike ting, og media starter gjerne opp slike saker eller kaster seg på når andre finner dem frem. Det lønner seg rett og slett ikke å være uetisk og på sett og vis kan vi si at sosiale medier er med på å skape en bedre verden ved at denne trusselen alltid vil være der (ikke meningen å bli idealistisk og blåøyd her men…). Sosiale medier har ført til kundeboikotter og vil i stor grad forsterke omdømmetapet ditt dersom sakene er ille nok.

Løsningen på denne er kanskje ikke den enkleste. Den er gjennomgripende ift bedriftskultur og samarbeidspartnere. Litt som med punktet om produkter av dårlig kvalitet. Det er ikke alltid like lett å sikre seg at alle leverandører har rent mel i posen, men du må i det minste gjøre litt research. Jo mer fokus du har på det, desto lettere kommer du unna en skandale dersom den skulle oppstå, og det blir jo mindre sannsynlig at det faktisk skjer hvis du følger med og stiller krav.

Deceitful campaigns – misvisende eller falsk reklame
Jeg har allerede nevnt at sosiale medier gjør verden mer og mer gjennomsiktig. Ikke prøv å lure kundene dine. Fremstå som ekte, glem den lille skriften eller gjør som Tine gjør med Mr. Melk, den er jo så åpenbar at det bare blir morsomt.

Dette er ganske lett å unngå, så sosiale medier er ganske trygge
Nå har jeg gått igjennom de viktigste kriteriene for å unngå mageplask i sosiale medier. Tenk deg om. Var dette vanskelig? Jeg synes ikke det. God gammeldags sunn fornuft, litt folkeskikk, et smil og skikkelig overvåking av sosiale medier så går dette veldig bra.

Trenger du litt mer kjøtt på beinet ift overvåkning av sosiale medier, så har jeg skrevet noen artikler om det tidligere:

• Overvåkning av Twitter
• Overvåkning av Facebook
• Overvåkning av “resten” via Google og Google Alerts

Lykke til, og for all del: Etter å ha lest denne artikkelen så trenger du ikke lenger ha så mye fokus på fiaskoene – rett heller fokuset på hva som kan bli suksess !!

Fiaskoer i sosiale medier, og hva vi kan lære av dem…

Trenger du oversikt over organisasjoner som har mislykkes i sosiale medier, så finner du en ganske ekstensiv liste i presentasjonen under. Legg merke til at de fleste av selskapene som mislyktes tidlig har snudd seg rundt og lært av erfaringene.

Lenger ned i dette innlegget finner du også lenker til Simon Abramovitch som har analysert fiaskoene og systematisert hva som kjennetegner de aller fleste mislykkede kommersielle satsninger på sosiale medier.

Social media Screw Ups – An Updated History from Kryptonite to Kenneth Cole (and beyond)

View more presentations from Social Media Influence

Før vi tar helt farvel med fiaskoene, for å se hva vi kan lære av dem, så vil jeg invitere deg til å se enda en morsom sak…

Så hva kan vi lære av disse?

Via: NVI

Simon Abramovitch skriver i sin blogg om 8 kategorier som kan forårsake fiasko i sosiale medier. Oppgaven din blir således å finne ut hvordan du kan unngå å havne i noen av disse kategoriene.

De nye vennelistene på Facebook

Den siste uken har det kommet mange endringer på Facebook. En av de nye tingene er vennelister. Eller rettere sagt vennelister er ingen ny ting, men de er nå blitt tillagt nye funksjoner og roller i tilknytning til din personlige Facebook nyhetsfeed.

Vennelister er en funksjon hvor du kan gruppere dine Facebook-venner inn i ulike grupperinger, f.eks. familie, nære venner, engelskspråklige, kollegaer osv. Disse vennelistene kan du så benytte når du deler dine statusmeldinger. Du kan styre hvem som skal få se hva av det du legger ut.

Standardoppsettet mitt er at mine Facebook-meldinger går til nære venner og familie. Det utgjør bare ca. 30 av de 100+ Facebook-vennene jeg har. Det gjør jo også at min Facebook-profil for utenforstående likner mer på en propagandaprofil for reklame og politiske meninger, for det deler jeg til hele verden, men de personlige og nære tingene forbeholdes min innerste krets.

All denne funksjonaliteten har Facebook hatt noen år allerede.
Se: Hvordan du administrerer vennelister i Facebook

Det nye nå, er at Facebook har laget flere faste og systemgenererte vennelister som er integrert med din personlige nyhetsfeed. Det vil si at hvordan du grupperer, avhengig av hvem du legger i hvilke grupper, så vil dette fungere som et filter for hva som skal nedprioriteres og forfordeles i din nyhetsfeed.

De du legger inn i gruppen nære venner vil du se mer til, mens de du legger inn i bekjentskaper vil du se mindre av. I tillegg har du muligheten til lettere å avskjære de du ikke vil at skal se så mye, uten å fjerne dem som venner, ved å legge dem inn i gruppen begrenset.

Siden aktiviteten på Facebook bare øker og øker, samtidig med at det tradisjonelle vennskapsbegrepet i de digitale mediene svinner hen, så synes jeg at dette virker som et ganske positivt tiltak fra Facebook. Nå kan jeg styre selv hvem jeg vil høre fra og Facebook hjelper meg og andre med å få en mer relevant nyhetsfeed. I praksis betyr det mindre spam.

Facebook har også laget enda noe nye vennelister. Hvis du har registrert inn hvor du jobber og på hvilke skoler du gikk og hvor du bor, så skal du nå finne vennelister som er automatisk gruppert ved at Facebook kjenner disse dataene både hos deg og dine venner.

I tillegg har Facebook laget en gruppe for familie. Her må du være OBS! Dette er den eneste gruppen hvor Facebook sender melding til de personene du legger inn i gruppen. Når du legger noen inn i Familie-listen, så ber Facebook vedkommende personer om at de bekrefter denne tilhørigheten. I øvrige vennelister er det bare du som vet hvem som hører hjemme hvor )

Hva synes du om disse endringene? Tror du Facebook blir mer relevant for deg? Har du forsøkt deg på de nye mulighetene?

Se: Hvordan du administrerer vennelister i Facebook

Bokanmeldelse: Enchantment av Guy Kawasaki

En æra tok slutt da Steve Jobs trakk seg fra Apple denne uken. Hans evne til å trollbinde sitt publikum og knytte mange av oss til Apple på en måte som overstiger logisk resonement tilegnes mye av æren for Apples enorme suksess de siste årene. Guy Kawasaki har skrevet boken om hvordan du kan “enchant” som Apple, så hva er vel mer passende enn å ta en kikk på den akkurat denne uken?

Guy Kawasaki kalles i disse dager en business guru. Før det hadde han titelen Chief Evangelist hos Apple. Boken bygger på hans egen “enchantment” fra  første gang han så en Apple PC i 1983 – ett år før resten av verden, og hvordan det endret livet hans.

I tillegg har jeg selv bevitnet forfatterens egen evne til å trollbinde publikum. Etter å ha hørt Kawasaki et par ganger på Gulltaggen var forventningene høye da jeg åpnet boken. Her ligger med andre ord alt til rette for ekte Enchantment.

Enchantment på norsk

Enchantment er et fantastisk ord, og jeg forelsket meg umiddelbart i tittelen. Mens mange snakker om å forføre går enchantment dypere og med mer tyngde, og oversettes best til fortryllelse over tid. Dette er noe få merkevarer kan påberope seg, noe alle ønsker seg og de færreste får til. Den sosiale weben spiller en viktig og naturlig rolle i dagens versjon – den har gitt enchantment nye og kostnadseffektive veier.

Brostein til fortryllelse

Ikke uventet er fortryllelse mer en vei enn et mål, ikke minst fordi den krever konstant vedlikehold. Den er således bygget opp av mange brostein som sammen leder til fortryllelse, og det er disse Guy Kawasaki deler i boken på en oversiktlig og lettlest måte.
Den er full av smarte og ganske enkle triks, inkludert noen om presentasjonsteknikk som jeg kjente igjen fra hans egne presentasjoner. Endel er ganske opplagte, men som vi glemmer viktigheten av fordi vi ikke tenker enchantment. For å skape enchantment må man bli likt, så mange av triksene er nesten på folkeskikknivået, men dermed også tiltak som er lette å like, for de gjør oss til gode mennesker mens vi gjør god business. For et sentralt poeng i boken er at dette på ingen måte handler om å manipulere mennesker, slik mange tenker om markedsføring og merkevarebygging. Det handler om å endre situasjoner og forhold, over tid. Man kan forføre noen med en vittig kampanje og få dem til å prøve produktet ditt en gang. Men det varer ikke, og verdien blir begrenset og gjerne direkte knyttet til din investering. Har du derimot fortryllet noen, blir de en del av ditt eller brandets gode omdømme, og de vil bli abassadører som gjør mye av merkevarebyggingen for deg. Guy snakker mye om å ta vare på disse, og her kommer den sosiale weben sterkt inn, med mange gode ideer og eksempler på smart bruk av sosiale kanaler for å få til dette. Dette alene gjør boken verdt å kjøpe.

En tittel som forplikter

Det er et stor problem med å skrive en bok med denne tittelen: Jeg forventer “enchantment” i alle ledd. Jeg syns rett og slett formen på boken er for kjedelig til at jeg ble fortryllet. Først etter siste avsnitt, der han forteller om crowdsourcing av bokdesignet,blir jeg fascinert av en noe utradisjonell tilnærming. Resten er typisk bok. Dermed sitter ikke innholdet 100% under huden på meg heller. Jeg satte merker og huskelapper på flere viktige ting, og kommer sikkert til å gå tilbake og plukke ut godbiter senere. Mye av det andre drukner i mengden gode tips så man ikke vet helt hvor man skal begynne. Jeg hadde håpet å bli brennende engasjert for å starte mange av tiltakene umiddelbart, men det skjedde ikke. Jeg hadde forventet en ny type bok – kanskje integrert med en webside eller en sosiale medier kanal for oss invidde, slik at han selv kunne holde vår enchantment. Ellers blir boken fort en “oneshot”, og en kjapp forførelse heller enn en fortryllelse.

Summary for Guy

So to elaborate on Kenneths idea of a fact box for Gary V and other authors  we know monitor their own brands but do not read Norwegian, here’s a quick synopsis for you, Guy:
The idea and premise for the book, and the name Enchantment is brilliant and inspiring by itself. And the book is full of useful tips to start your enchanting journey – I recomend it based on that alone. The form, however, lacks some enchantment. I expect to be enchanted by the book itself so I’m a little disappointed that it’s such a traditional book. And where’s the bridge to the next “chapter” to keep me enchanted – a members only forum with an-enchantment-a-day, for example?

Likevel, Guy har laget en bra Facebookside som er svært levende og med mange bra lenker og tips, som jeg tror du kan ha glede av enten du leser boken eller ei.

Boken får du kjøpt her

God søndag!

Annette

Ut med sosiale medier, inn med den sosiale weben!

Paroler er vanligvis ikke helt min greie, men kan vi ikke snart bli ferdige med sosiale medier? Jeg vil herved, på denne bloggen som jeg har vært med å lage om sosiale medier, få slå et slag for den sosiale weben som arvtager. Hvorfor?

Sosial medier er ikke hva de en gang var.

Vi har hatt sosiale medier og sosiale nettverk lenge før Internett så dagens lys. Ta, for eksempel, en paneldebatt eller liknende fora. Kanskje kan en god ordstyrer defineres som et sosialt medium? Når vi snakker om sosiale medier i dag snakker vi utelukkende om en sosial interaksjon gjennom digitale medier, så det er snakk om noe mer spesifikt. Mediet i mediet?

Mange sosiale medier er ikke medier

I definisjonen av media på Wikipedia (fritt oversatt fra engelsk) handler kommunikasjonsmedia om kanaler for oppbevaring og videreformidling av informasjon. Det er et mellomledd i kommunikasjonen (fra latinske medius – midten). De sosiale mediene er absolutt mellomledd, men mange handler ikke om oppbevaring og videreformidling av informasjon i det hele tatt. I mange tilfeller er det vi kaller sosiale medier faktisk sosiale tjenester, Og for å komplisere det hele ytterligere er det mange av dem som kun hjelper oss å dele andre sosiale tjenester og nettverk. Ta bare en kikk på appene på mobilen din, for eksempel.

De sosiale tjenestene har flyttet ut.

Og de har flyttet inn på din hjemmeside. Og på hverandres sider. På nyhetsartikler og blogger. Ja, jeg snakker om de små ikonene, eller chicklets som de kalles på engelsk, som nå finnes på nær alle nettsteder. De lar deg dele nettsider gjennom twitter og forteller hvor mange som har gjort akkurat det. De sikrer at websider du kikker på dukker opp med bilde og det hele i feeden din på Facebook, og de lar vennene dine vite det når du kjøper noe i favorittnettbutikken. LinkedIn lå inntil nylig etter, men utvidet plutselig sitt reportoar av såkalte share-funksjoner , eller delelfunksjoner på norsk (omtalt tidligere her). Google + hadde slike muligheter fra øyeblikket nettverket ble lansert – det sier noe om viktigheten av de virale mulighetene dette gir. For de aller fleste bedrifter i dag vil det være enda viktigere og mer kostnadseffektivt å integrere sine egne nettsider mot sosiale medier en å bruke mye resurser på vedlikehold av egne sider i de forskjellige sosiale nettverkene.

Den sosiale weben strekker seg lenger

Den sosiale weben gjennomsyrer snart alt vi foretar oss på nett. Enten det er pålogging ved bruk av Facebook kontoinformasjon, eller det er deling og kommentering, så ser det sosiale i ferd med å bli limet i vår digitale hverdag. Den knytter meningsfylt informasjon og kunnskap til vår sosiale aktivitet så vi kan dele viktigere ting enn cafébesøk.  Det strekker seg ut av PCen og inn i mobilen og lesebrettet, til alle appene våre. Enten du deler din Angry Birds score eller har “appet” bloggen din og den automatisk viser ditt siste innlegg når det kommer. Det er den sosiale weben som virkelig er world wide.

Er du med?

Så lenge man fortsetter å kalle det sosiale medier og søke på det må vi fortsette å bruke begrepet for å søkemotorsynlighet (SEO). Når det kommer til forslitte buzzwords er søkemotorsynlighet en liten forbannelse. Derfor starter jeg kampanjen nå: Ut med sosiale medier, inn med den sosiale weben! Kanskje kan vi få sosiale medier til å lide samme skjebne som gode, gamle EDB?

God søndag!
Annette

Bokanmeldelse: Chrush it! av Gary Vaynerchuck

Etter Gulltaggen i april ble jeg inspirert til å lese enda litt flere fagbøker etter gode foredrag og foredragsholdere. Jeg tok derfor med meg noen bøker på sommerferie. Den første anmeldelsen var Social Media 101 av Chris Brogan. Her følger den neste; Chrush it! av Gary Vaynerchuck.

Dette er en bok for gründere eller for de som tenker seg å bli gründere. Ettersom jeg leste den med forventning om at den skulle handle om sosiale medier, så ble den en skuffelse. Den handler om sosiale medier også, men den handler mer om sosiale medier i form av at der har vi nå alle muligheten til å bli vår egen lykkes smed. Det kreves ikke kapital, men det kreves tid og innsats.

Den handler til stor del om hvordan man bygger personlig merkevare, også i sosiale medier, men mest av alt handler den om å være gründer. Den handler om hva det kreves for å bli en vellykket gründer. Blod, svette og tårer pluss tålmodighet er vel den enkle oversettelsen av Garys bok.

Content is King nå enda mer enn før, mens plattform egentlig ikke er viktig. Før var plattformene begrensende, mens vi nå har fått sosiale medier som kun koster tid (mye tid!!) men ikke penger. Det gir alle en mulighet til å lykkes.

Gary Vaynerchuk is a successful self-made millionaire totally full of himself. And that’s what you will get from his book, if you don’t already know more about him. Since I saw him at Gulltaggen and have heard and read about him before, the “full of himself” became a kinda cool way of writing a motivational book, but it’s by no means in sync with the Norwegian way of expressing yourself.

Dette er ment som en advarsel til dere som har tenkt å lese boken, uten på forhånd å vite noe om Gary. Det er bare ekte gründere som skriver og oppfører seg på en slik måte i Norge. Grunnen til at jeg skrev det på engelsk, er at Gary sannsynligvis kommer til å snappe dette opp ila kort tid, og så får vi se hva han skriver som kommentar til dette blogginnlegget. Jeg har ikke tipset han om anmeldelsen, men hvis han virkelig er som han skriver, så ser vi nok en kommentar fra han ila en ukes tid. Det er en utfordring til Gary )

Som konklusjon passer boken for gründere og for personer som er opptatt av å bygge sin egen personlige merkevare. Boken handler som sagt ikke om sosiale medier egentlig, men byr likevel på mange gode eksempler om hvordan man kan bygge sin egen merkevare i sosiale medier, men det blir for den spesielt interesserte…

Chrush it! er Garys første bok. Han har senere også kommet ut med en bok som heter “The thank you economy”. Jeg tapte loddtrekningen på jobben, så noen andre fikk den boken, men jeg kommer nok tilbake til den senere i høst.