Det er forskjell på statusmeldingene på Twitter og Facebook
Er det relevant å skrive statusmeldinger om at du drikker kaffe, når du legger deg, og at du er sliten eller veldig opplagt?
Ja, på Facebook kan det være relevant. Kanskje mor, svigermor, kjæreste e.l. er opptatt av hvordan du har det? Kanskje de synes det er greit å vite at du ikke har søvnproblemer, at du jobber og ikke er altfor stressa. Du kunne brukt telefonen, men det tar kortere tid på Facebook. Og faktisk så er jo dette litt av meningen med Facebook…
Ville du skrevet om de samme tingene på Twitter. I hope not.
Likevel, statistikk forteller at 27% av alle tweets har «personlig» innhold.
(veldig mye mer spennende statistikk bak denne lenken også ;-))
En av forskjellene på Twitter og Facebook er at Facebook er bygget opp av mange lukkede nettverk av brukere. Godt isolert gjennom mange filtre eller rettighetsinnstillinger som du finner under «privacy settings». Det gjør at du vet hvem du snakker til, kan kontrollere hvem som mottar ditt budskap, og kan tillate deg å snakke mer om de nære ting. Forutsatt da at du har lagt opp Facebook slik at det faktisk er dine nære venner og familie som også er dine primære Facebook-venner.
Twitter derimot er nesten helt åpnet. Nesten uten filtre, og de filtre som finnes brukes i svært liten grad. På Twitter følger de deg, de som vil. Ikke de som du bestemmer. Også de som ikke følger deg, kan se og høre deg. De kan se hva du skriver ved å lete deg frem ved å klikke seg nedover i andres nettverk, hvor du fremkommer, søke på lister m.v. Det du sier på Twitter skal du kunne stå for overfor journalister (som elsker Twitter), overfor sjefer og kommende arbeidsgivere. Twitter er åpent og ærlig, på godt og ondt.
http://www.youtube.com/watch?v=PN2HAroA12w
Står dette i kontrast til alle anbefalingene om at man skal «være seg selv» i sosiale medier. På ingen måte. Du må alltid være deg selv. Ellers vil du til slutt bli avslørt som falsk. Ingenting er mer gjennomsiktig enn sosiale medier. Å være seg selv på Twitter handler om tema og ting som opptar deg, som også kan være relevant for andre.
Hva sitter man igjen med på Twitter da? En ganske profesjonell arena, med realtids (instant gratification) kommunikasjon, som egner seg svært godt for å promotere ting og personer gjennom lenker og innganger til webressurser og blogger. Og klarer du å legge frem ting som er bra og interessant for andre, da er det få kanaler som kan slå Twitter som spredningsmedium.
Twitter kan være ganske kraftig, om det brukes riktig.
Her er et annet blogginnlegg, som er litt mer nyansert, men likevel ganske i tråd med hva jeg selv mener. Twitter is for competitors, Facebook is for friends.
Et konkret tips helt på tampen…
Ikke bruk muligheten for å koble sammen Facebook og Twitter automatisk for statusmeldingene dine. Det er ikke så farlig om Twittermeldingene havner på Facebook, men Facebook-meldingene hører nok ikke alltid hjemme på Twitter…
Sosialkontoret 
08/25/2010, kl. 10:28
Hvorfor skal er det ikke relevant med statusoppdateringer om når man drikker kaffe, legger seg og står opp på Twitter?
Selv bruker jeg Twitter som kommunikasjonskanal for meg selv og kontakt med en rekke interessante mennesker jeg ellers aldri ville fått kontakt med. Noe av betydningen av Twitter kommer nettopp tydelig frem når man åpner for å være personlig, gi av seg til sine followers og nettopp gjennom det skaper en arena der man finner likesinnende eller de man aldri trodde man ville få kontakt med.
Twitter er en, nettopp ja, en SOSIAL arena. De mest interessante menneskene å snakke med i lunsjen, på jobb eller hvor som helst, er de som deler av seg og forteller morsomme, og ikke alltid fullt så morsomme, fortellinger om livet sitt – her og nå. Altså de samme menneskene som er interessante å følge på Twitter.
Følger du meg kan du fort finne ut av døgnrytmen min, når jeg tar meg et par pils og når jeg burde latt være, hva slags sofa jeg skal kjøpe og når jeg skal flytte. Hvis ikke en arbeidsgiver misliker dette, så er nok også det et sted jeg ikke har lyst til å arbeide. Jeg forøvrig har verdens beste arbeidsplass og sjef.
08/25/2010, kl. 10:40
Jeg mener det kommer an på hva slags Twitter-nettverk man er med i. Følger man en fagperson fordi vedkommende er fagperson så kan det virke forvirrende dersom vedkommende, som man ofte ikke kjenner personlig, også legger ut overdrevent mange meldinger av det personlige slaget.
Men det finnes også store grupper av twitrere som følger hverandre og danner et fellesskap som privatpersoner. Folk som nettopp er interessert i at noen sov dårlig i natt eller gruer seg til den viktige samtalen med sjefen. Folk som jubler med hverandre når noen er glade og trøster når noen er lei seg.
Det er godt mulig Twitter ikke var ment for dette, men det blir brukt – og fungerer helt fint – til dette også.
Det som er interessant for kommersielle/professionelle aktører er hvordan disse «privat-gruppene» også blir kommersielle – eller blir brukt kommersielt. For de har gjerne et utgangspunkt – en grunn til at de møttes på Twitter i første omgang. En felles hobby eller interesse, for eksempel. Linker deles og leses innen det samlende temaet. Og, ikke minst, det strøs om med kommentarer om bedrifter som henvender seg til folk med denne hobbyen eller interessen.
Så ja, det kan nok virke irriterende å få privatmeldinger når man forventer seg noe annet, men det er ikke det samme som at privatmeldinger ikke har noe å gjøre på Twitter overhodet. Man må bare velge å følge dem man orker å høre på. Som ellers i livet. Man kjøper ikke Se og Hør hvis man ikke orker kjendisnyheter.
08/25/2010, kl. 13:15
Så lenge noen i alle fall legger inn en statusoppdatering med ORD, kan det gå an, men jeg har sett folk som konsekvent lager statusoppdateringer som består av smileansikt. Hva skal det bety? «Fredag 21.7. klokka 19:45: :o) »
Er det smil over at det går an å skrive statusoppdatering, er det et smil som liksom skal smitte (FAIL!), eller er det smil fordi vedkommende er full av faen, og vet at andre kommer til å irritere seg over den intetsigende uttalelsen, og derfor selv kommer til å smile av skadefryd resten av kvelden?
08/25/2010, kl. 14:23
I utgangspunktet enig, men syns likevel det er litt artig å se noen personlige, mer dagligdagse kommentarer fra de fagfolkene jeg følger på Twitter også. Stjerneeksempelet er Eivind Lund ( @EivindL ) som tidvis presterer perler som denne: “Hvis han jeg sitter ved siden av på bussen og jeg hadde vært et engelsk komikerpar, ville jeg vært han høye tynne.”
… Kan man si annet enn LOL ? 🙂
08/25/2010, kl. 15:18
Jeg mener det viktigste, enten du skal skrive for Twitter eller Facebook, er at du skriver for at andre skal få noe å lese, ikke for å si noe.
En god tommelfingelregel (spesielt på Twitter, som altså er åpen): Hvis du ikke har lyst å lese det om en annen bør du la være å skrive det.
Det er ikke dermed sagt at du ikke kan skrive akkurat det samme. Hadde han eksempelet over skrevet «jeg sitter ved siden av en feit fyr på bussen» hadde det ikke bare vært kjedelig, det hadde vært negativt og litt trist. Istedet gir han oss en søt observasjon til å le litt av, som sannsynligvis gir oss et lysere perspektiv på livet neste gang vi har litt dårlig plass på bussen grunnet sidemannenns omfang. Dobbelbonus.
Skriv for målgruppen uansett. Er du på Twitter som fagperson (Hva står det i bioen din og hviket nettsted lenker den til?) så bør du ha overvekt av faginnhold, men velskrevet personlig innhold kan ispes for likability og bevis på at det er et menneske som skriver. Spesielt om du bygger en personlig merkevare. Skriver du til vennene dine på Facebook så skriv så det vil interessere dem (overaskende hva som gir positiv respons der, faktisk – lek og lær). Skriver du for en firmaprofil blir det annerledes igjen – begge steder, fordi vi søker annen type info når vi følger en bedrift, og stemmen bør være bedriftens.
Når vi snakker med mennesker i den virkelige verden er dette ganske intuitivt for de fleste av oss. Jeg sier ikke det samme når jeg står på scenen på et fagseminar som når jeg snakker med venner på en fest. Hvorfor skulle det være så annerledes på nett?
08/25/2010, kl. 15:41
Vel, forfatteren skriver altså «Er det relevant å skrive statusmeldinger om at du drikker kaffe, når du legger deg, og at du er sliten eller veldig opplagt? Ja, på Facebook kan det være relevant. Ville du skrevet om de samme tingene på Twitter. I hope not.»
Ganske så tydelig utsagn der altså. Og det sier seg jo egentlig selv at hvis en bedrift twitrer vil det innebære litt andre tweets enn hvis en privatperson gjør det samme. Og hva personlig merkevare betyr, så er det noe jeg tviler på de fleste tenker veldig mye på. Ikke bør de gjøre det heller. Hvem i all verden går rundt å bygger en personlig merkevare på Twitter eller Facebook som privatperson? Heter du Steinar Olsen og fronter en bedrift, eller forsøker å livnære deg som sosial medie ekspert så forstår jeg deg, men de fleste på Twitter og Facebook er gudskjelov ikke der.
Er det ikke egentlig nok «sosiale medie eksperter» nå som prøver å legge premissene for bruk? Samme greie var misnøyen med bruk av hashtags på bloggen til Halogen tidligere i år.
Det som slår meg er at Twitter hadde vært veldig mye mer kjedelig hvis alle hadde vært eksperter på sosiale medier. Oppfør deg som folk, og du kommer lang vei.
08/25/2010, kl. 18:33
@alle. Flott debatt, håper dere og andre fortsetter med kommentarer. Det gir de nødvendige nyansene som gir god læring til alle.
@Christian Spidsberg
Du kan nok ta meg på å være for kategorisk. Det er ikke svart/hvitt. Likevel, så tror jeg nok at du og jeg er grunnleggende uenig i flere ting. Jeg mener at når vi har såpass mange sosiale medier å velge i mellom, så bør man velge de som passer best til den bruken man har, og de man vil snakke med.
Personlig og tidvis trivielle ting passer som regel best på Facebook.
@Dorte Du og Christian har helt rett i at det kan være personer og nettverk på Twitter som man ikke ville funnet andre steder, i alle fall ikke på Facebook. For selv om det føles som om Facebook er uendelig stort, så er det faktisk ikke det dominerende private nettverket alle steder i verden.
@Refse-Mari Tipper det er et vorspiel på gang… men det er kanskje ikke alt som bør ut på Twitter?
@Nina Furu Du illustrerer et relevant poeng. Humor kan gjøre ting relevant, selv om det i utgangspunktet ikke var det. Så med litt humor kan både kaffekoppen og leggetider bli relevant, men da ligger det ofte mer tanke bak, mer bevissthet. Da har man allerede tilpasset seg at mediet er veldig åpent.
@Christian Spidsberg Det er da helt klart nødvendig med både retningslinjer og anbefalinger for bruk av sosiale medier. Også for privatpersoner. Rolleblanding har vi jo sett flere tilfeller av. Det er ikke alltid like lett (selv for rutinerte personer) å forstå hvordan ting kan bli tolket av andre, og således fremstå feil ift firma, støttespillere osv som man ellers representerer.
I så måte representerer Twitter en av de største risikoene for å trå feil. Fordi mediet er like uformelt som Facebook og et veldig raskt medium med massevis av hurtige korte og enkle oppdateringer, så kan man enkelt trå feil. Når mediet er så åpent, kan det holde med en feil og så er saken ute av kontroll. Journalister elsker åpenheten på Twitter. Denne risikoen bør alle være klar over.
Risikoen er ikke like stor for alle. Selvfølgelig verst for ledere. MEN hvis man legger opp til bruk av mer lukkede medier, som f.eks. Facebook for sine private og uformelle meldinger, så blir risikoen lavere. Den blir ikke borte, men lavere, for Facebook er mye mer beskyttet. Jeg synes det er en god regel for de aller fleste, og tar hensyn til at du kanskje får andre roller i fremtiden…
08/25/2010, kl. 19:38
@Kenneth Eriksen Ja, vi er nok generelt uenig i bruk av sosiale medier. Min bruk av sosiale medier er så enkel som at det som mine kolleger kan høre jeg fortelle om det i lunsjen, så tåler det også Twitters lys.
Jeg tok utgangspunkt i din påstand om at du ikke håpet man ville skrive de samme tingene på Twitter som på Facebook. Vel, det som gjør for meg folk interessante å følge og ha en dialog med er nettopp den litt «direkte» oppdateringen fra stort og smått som skjer i livene deres. Altså en velvillighet til dele det personlige uten å bli pinlig privat.
Jeg vet at jeg følger deg på Twitter, men ser jeg på tweetsene dine så skjønner jeg at du er der i hovedsak som fagperson. Greit nok det, men det skaper ingen interesse hos meg til å bli bedre kjent med deg og gå i dialog. Jeg ser det du skriver og tenker at det hadde passet bedre i RSS-feeden min enn Twitter.
Jeg er heller ikke uenig i at man ikke trenger opplæring og retningslinjer for bruk. Det jeg reagerer på er den personlige merkevaren som skal forvaltes. De færreste av oss er gudskjelov der at man bygger opp sin tilstedeværelse for å utvikle en merkevare av seg selv. Med markedsføringsutdannelse selv, forstår jeg hva du sikter til men vi snakker da om relativt få av brukerne. For alle andre bortsett fra politikere og ledere så holder det lenge med å tenke gjennom et par ganger hva man poster og spørre seg selv om dette er noe jeg kan leve med. Kaffeprat og leggetider er morsomt nok det.
Og til slutt. Du skriver jo også selv at «Hva sitter man igjen med på Twitter da? En ganske profesjonell arena,…» . Akkurat ja. Døden for Twitter med andre ord.
08/27/2010, kl. 20:55
Jeg er venn med folk på Facebook fordi de er bekjentskaper. Jeg følger folk på Twitter fordi de er interessante, hovedsakelig faglig sett. Dermed bør deres tweets også være interessante.
Dette innebærer ikke at man bare skal poste lesbare linker og aldri gi av seg selv. Man kan fint være personlig i stilen uten å bli irrelevant. Samme hvem dere er, jeg driter i om dere tar en øl der eller der. Det er mer enn nok privat slarv som det er på Facebook.
09/19/2010, kl. 23:49
[…] Skrevet september 19, 2010 av Dis(ig) Etter å ha lest blogginlegget «Det er forskjell på statusmeldingene på Twitter og Facebook» på bloggen Sosialkontoret – En blogg om strategi og måling for sosiale medier, […]
09/22/2010, kl. 10:01
[…] går i dialog med en post på Sosialkontoret og lurer på om sosiale medier fører til mer “gonzo-journalistikk”. Det at hun direkte […]